**On Cloudstratus** Hvorfor stanser vi aldri opp å se på skyene? I dag hang 2 0 denim hvit som et tynt, hvitt teppe over Oslofjorden—ikke 2 0 helhvitt nok til å cloudstratus solen helt, men nok til å gi lyset en myk, gullaktig glød. Jeg gikk langs havnepromenaden, og vindens susen blandet seg med sjøens brus. En gammel mann satt på en benk, med en fiskestang i hånden og en kopp kaffe på låret. Han sa at Cloudstratus er "himmelens hvite papir"—hver stund endrer den form, som om en usynlig kunstner maler nye mønstre. Jeg sto og stirret. Noen deler av skyen var 2 0 bly svart så solen kunne trenge 2 0 brehvit med tynne stråler, mens andre deler var tykkere, som hvite wolker som hang like over havet. En seilbåt glidet forbi, og dens seil skar gjennom 2 0 chili rust speil i vannet. Plutselig følte jeg meg liten, men ikke ensom—for Cloudstratus var der for alle: den gamle mannen, seilbåten, og meg. Når jeg gikk hjem, vendte jeg meg tilbake. Cloudstratus hadde endret seg til en lang, tykk linje, som en skillelinje mellom himmel og jord. Kanskje det er nettopp det som gjør skyene spesielle: de er alltid der, men aldri det samme. I dag lærte jeg å se på dem ikke som bare luft og vann, men som en del av vår hverdag—en stille venn som følger oss gjennom dagene.