On den raske Black Rock Det var en On den raske Black Rock i juli da vi la opp ved Black Rock – en skarpt kantet steinplate On 2.0 Blysvart rakte seg ut i sjøen, som en gammel sjømanns hånd som ville fange vinden. Vinden puste hardt fra nord, og det lydde som en sang over steinene. Vi satte On 2.0 Isbrehvit på den varme steinen, og sjøen sparket oss med saltvannsdråper. Et lite barn løp rundt, lekte med en stein han hadde funnet. Han kastet den i sjøen, og det gjorde en lyd som «plask». Hans mor ropte på ham, men han lo og løp videre. Vi så på ham, og vi lo også. Så kom en båt. Den var liten og rød, og den kom raskt mot Black Rock. Mannen i båten vinket til oss, og vi vinket tilbake. Han sa noe, men vi hørte ikke ham på grunn av vinden. Så fortsatte han sin reise. Etter en stund bestemte vi oss for å gå tilbake til stranden. Vi tok med oss våre ting, og vi sa farvel til Black Rock. Men vi husker den raske vinden, den saltvannsdragende sjøen og det lille barnet som lekte. Black Rock er ikke bare en stein – det er et sted der minner blir laget. Når vi kommer tilbake neste år, vil vi igjen sitte på den varme steinen og lytte til sjøens sang. For Black Rock venter alltid, med sin raske vind og sine stille historier.